I sitt innlegg i Minerva 24.04  stiller Mathilde Fasting spørsmålet; ”hva skjer når kvalitetsforskjeller avdekkes?”. Dette er et godt spørsmål. Problemet er at portalen ikke avdekker kvalitetsforskjeller, men forskjeller generelt. Det er her sakens kjerne ligger, og det er her debatten har stått siden lanseringen av portalen. Utviklerne av portalen har valgt å ta et reduksjonistisk standpunkt til utdanningskvalitet. De ser ikke skogen for bare trær, om du vil. De har plukket ut enkeltelementer, der noen, men langt ifra alle, kan være relevante for kvalitetsforståelse. Summen av disse indikatorene gir derfor ikke noe godt helhetsbilde på hvor god kvaliteten ved studiet er. Når man legger elementer som lønn etter endt utdanning, opptakskrav og studiepoeng pr. student til grunn har man bommet grovt. Det er ikke slik at all sykepleierutdanning i Norge er lite tilfredsstillende fordi lønnsnivået når du er ferdig er lavere enn hos sivilingeniører. Det er ikke slik karaktersnittet studentene hadde før de kom inn sier noe som helst om kvalitetsnivået i utdanningen. En Ferrari er fremdeles en Ferrari, uansett om den kjøres av en profesjonell fører eller en gutt på åtte år. På samme måte kan kvaliteten være god, uavhengig av hvem som deltar på studiet. Ja, studentene kan selv påvirke kvaliteten, men det er ikke utslagsgivende for kvaliteten som ligger til grunn. Dette er bare noen av indikatorene brukt i portalen, som er direkte misvisende for måling av studiekvalitet. Det er tabloidisering av et tema som er særdeles viktig, uten å kunne henvise til forskning eller studier som støtter portalens vurderinger. Portalen kan ikke avdekke kvalitet, hvis portalen i seg selv ikke er kvalitetssikret.

Vi i Norsk studentorganisasjon ønsker en kvalitetsheving i norsk høyere utdanning. Vi ønsker en helhetlig politisk styring og prioritering, og en økning i basisbevilgningen. Vi ønsker en bedre satsing på samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon i sektoren (SAK), tydelige faglige profiler og sterke institusjoner. Det vi ikke ønsker er at denne kvalitetssatsingen skal skje på feil grunnlag. Den skal ikke styres ut ifra popularitet, men av kunnskap og god politikk. Vi trenger ikke flere skjevfordelte systemer for rangering. Vi trenger ikke flere misvisende lister til lettpåvirkelig ungdom. Det klarer tabloidavisene helt fint selv.

Politikk handler om prioriteringer og fordeling av ressurser, og det vil alltid være tapere og vinnere, det må vi som samfunn akseptere – selv om det er vanskelig. Ser man på ressursene som er fordelt til høyere utdanning er det ikke stort sektoren blir avspist med. Det er riktig nok ingen nedgang, men det er heller ingen fremgang. Det kan virke som at regjeringen syns høyere utdanning har blitt kjedelig, og har  valgt å ikke prioritere det. Det er en ærlig sak, men da må man også være åpne på det. Regjeringens prioriteringer må komme bedre frem, og vi må kunne forvente en forklaring på hvorfor høyere utdanning ikke blir prioritert av SV, Ap og Sp. Opposisjonen på Stortinget har valgt å satse på utdanning i sine alternative statsbudsjett. Jeg har vanskelig for å tro at regjeringen ikke skal finne rom for dette, om det skulle vært ønskelig.

Skal man tro på meningsmålingene henger regjeringens flertall på Stortinget i en tynn tråd. Ikke det at jeg er noe geni på valgkamp, men sunn fornuft tilsier at hvis de vil vinne valget og fortsette å styre landet, så må de gjøre ting annerledes. Man må kunne se en reell forskjell fra da de entret maktens korridorer, og det merker ikke studentene stort til i dag.

Det er lett å måle regjeringens innsats for studentvelferd, og den har i stor grad vært laber, med unntak av videreføringen av studentboligsatsningen. Vi ser videre at flere kriterier for en styrket kvalitet i høyere utdanning heller ikke har blitt gjennomført. Regjeringen har ingen storstilt satsing på verken arbeidsdeling, konsentrasjon eller infrastruktur som legger til rette for bedre faglig utvikling. Det er merkelig at dette ikke har blitt prioritert, da en kvalitetsheving i høyere utdanning vil også legge til rette for industriutvikling og næringsutvikling i samfunnet som helhet.

Det er bare å erkjenne at Norge vil ha store vansker med å konkurrere med lavkostland innenfor mange næringer. Til det har vi et for stort underskudd på menneskelig kapital. Det vi derfor må satse på er en økning i kunnskapskapitalen. Som mange økonomer vet, trenges det overskudd av noe for at bedriften skal gå i pluss. Og har man ikke det må man regne med omstillinger eller nedleggelse. Nedleggelse vil selvsagt ikke være et problem, men hvis vi ikke gjør noe, vil det være nærliggende å tro at vi må gjøre store omveltninger i samfunnet som de aller fleste, ikke bare studentene, vil merke på kroppen. Det at vi har vært skånet for finanskrisen så langt betyr ikke at vi er usårlige.

I følge en undersøkelse utført av Sentio for Norsk studentorganisasjon og Universitas ville 37 prosent av studentene stemt på regjeringspartiene hvis det var stortingsvalg i morgen. Det kan derfor være lurt å lese gjennom egne løfter én gang til, og gjøre noe for en gruppe regjeringen så langt i liten grad har brydd seg om. Dere har ett statbudsjett igjen å gjøre det på.

Jeg ønsker å ta for meg de tre moteordene, og analysere de litt. Ser man på hvordan sammenslåingsprosessene i sektoren har blitt lagt opp så langt, minner det meg mye om et amerikansk humorprogram. Jeg sikter til en episode av Friends, der Rachel skulle lage bløtkake. Det hele endte med at hun så på to forskjellige oppskrifter samtidig, og resultatet ble en bløtkake med krem og kjøttdeig. Nå er det jo slik at krem og kjøttdeig er godt hver for seg, men kanskje ikke en kvalitetssikret gastronomisk opplevelse når de kombineres. På samme måte er det ikke noen automatikk i at sammenslåtte høyskoler blir bastioner av ny kunnskap, men kanskje tvert om.

Det fører oss over til de to andre punktene; arbeidsdeling og spissing. La oss ta for oss et tilfeldig eksempel: To høyskoler ligger i samme nærområde. Begge utdanner folk innenfor matematikk og historie. Institusjon A har flere anerkjente forskere og professorer innenfor matematikk, mens kona til rektor og tante Olga på 59 år underviser i historie. På institusjon B har vi Petter Rasmussen, kjent hvitsnippforbryter som hadde sine glansdager på 80-tallet, som underviser i økonomi. Samtidig har de en meget god historieutdanning. Da må institusjonene skjønne at det vil være bedre for samfunnet som helhet, og institusjon selv, hvis de valgte å samarbeide om utdanningene, eller Gud forby, overlate det de er mindre gode på til noen andre.

Veldig mange i sektoren er enig i at både spissing og arbeidsdeling er fornuftig. Så lenge det skjer hos andre. Man har en særdeles navlebeskuende holdning til sitt eget virke, og har vanskelig for å innse at ingen kan være best i alt. Mange skriker etter en mer politisk styring av sektoren, og at det er departementet som må ta mer ansvar. Dette er en særdeles billig unnskyldning. For både rektorene over det ganske land og jeg vet at her er det politisk vilje fra regjeringshold. Det eneste det står på nå er institusjonene.

Ja, det er vanskelige prioriteringer, men de er nødvendige for å sikre at man øker den faglige kvaliteten jevnt over. Man må vurdere om man trenger femten institusjoner som tilbyr sosiologi i Norge. Trenger man tjueåtte muligheter for økonomi og administrasjon, og attpåtil på flere campus ved samme institusjon? Vil kvaliteten ved grunnskolelærerutdanningene bli svakere hvis man sentrerer det litt mer, og ikke beholder de syttitre (!) forskjellige mulighetene man har på feltet? Eller kan det hende at det vil være en styrke å fokusere midlene og studieplassene på noen færre hender?! Man må knytte flere utdanninger opp mot gode forskningsmiljøer og gode utdanningsmiljø, bare slik kan man styrke faglig kvalitet.

Motargumentet man gjerne møter når man kommer med uttalelser om spissing og arbeidsdeling er nedleggelser av institusjoner. Jeg lever fremdeles i en tro om at alle er gode på noe, også utdanningsinstitusjonene. Dette vil derfor ikke føre til det glade vannvidd og komplette kaos, men en sunn evolusjon av det norske utdanningssystemet. Vi må rett og slett luke ut ugresset og få det som er igjen til å gro bedre. Kanskje det til og med blir rom for noen nye vekster?

Jeg vil derfor spille ballen videre til institusjonene og deres organisasjon. Jeg utfordrer alle, fra de største til de minste. Fra Universitetet i Oslo til Høgskolen i Nesna. Ta grep og finn ut av hva dere virkelig er gode på, og hva dere kan overlate til andre. Vis hva dere er laget av og kjemp for det som burde være deres fokus: kvalitet ved institusjonen. Hos studentene vil dere ikke finne annet enn støtte.

Studenter blir behandlet på samme måte som jeg ble da min mor, far og jeg skulle kjøre til bestefar på Sørlandet. Hele tiden fikk jeg beskjed om at vi snart var fremme, og at jeg skulle være litt stille der jeg satt i baksetet. Heltidsstudenten som prinsipp blir snart innført, bare ta det rolig og ikke bråk så mye, så ordner det seg.

Jeg trodde også på julenissen da jeg var liten. Tanken om at bidrag til en bedre verden lønte seg, var en god tanke som jeg fremdeles lever etter. Jeg skal ikke påstå at mine bidrag som fireåring gjorde nevneverdige utslag i en skakkjørt verden på 80-tallet, men jeg prøvde. Studentene bidrar også til et bedre samfunn. De bidrar med kunnskap, kultur, utvikling og skattepenger. Sistnevnte står for øvrig for en større inntekt til statskassen enn det staten selv gir ut til studentene i form av studiestøtte. Burde ikke da studentene også få noe tilbake, eller skal man fortsette å nedprioritere, og knuse drømmen om julenissen?

Som studenter har vi lang erfaring med økonomiske prioriteringer fordi vi har så lite å disponere. Derfor forstår vi også at statsbudsjettet i sin helhet blir stramt. Men det er ikke en unnskyldning regjeringen kan lene seg på. Elementær økonomisk teori sier det at det er i usikre tider det kan være lurt å investere ekstra. Nettopp nå må man satse på utdanning, slik at vi lettere kan håndtere en usikkerhet i fremtiden. Det offentlige må bruke midler på tiltak som ikke vil påvirke rente eller kronekurs.

Listen over hva regjeringen har lovet studentene, men ikke levert, er lang; 11 måneders studiestøtte, bedre økonomiske støtteordinger for de med barn, heltidsstudenten, bedre undervisning, og institusjonene forfaller fremdeles i stor stil. Det er mye å ta tak i for å nå målet om at Norge skal være en kunnskapsnasjon.

Setter man det inn i konkrete tall, blir ligningen enkel. Fordelt flatt over 10 måneder utgjør studiestøtten 9 050 kroner i måneden. I følge SIFO trenger man et minimum på 12 610 kroner i måneden for å overleve. Studiestøtten må økes til et nivå som gjør at man har en mulighet til å velge om man skal være heltidsstudent eller ikke. Studiestøtten må økes til minst 1,5 G, som utgjør 11 824 i måneden for å kunne være i nærheten av å realisere heltidsstudenten. Dette må også reguleres i takt med reguleringen av Grunnbeløpet i folketrygden for å sikre at studentene ikke lenger taper år for år.

Vi har kanskje blitt for gamle og kyniske til å kunne tro på julenissen. Men troen på at vi har en verdi for samfunnet vil vi gjerne få beholde.

Problemet er at når man har åpnet for skolepenger for noen, er skrittet kort til at det blir innført for alle. Det er et klassisk eksempel på at når du gir lillefingeren, forsvinner hele hånda. Derfor er det viktig for studenter i Norge å kjempe mot enhver form for innføring av skolepenger, uansett hvem det åpnes for først. Et angrep på gratisprinsippet er ikke bare et angrep på studenters økonomi og deres frihet, men et angrep på den velferdsstaten vi har bygget opp gjennom lang tid, der prinsippet om lik rett til utdanning, uansett økonomi, er avgjørende.

Hvor ville Norge vært uten lærere, sykepleiere, leger og ingeniører? Det kan høres ut som et retorisk spørsmål, men nei; Norge ville vært et land bestående av uutdannede personer i et av de fattigste landene i Europa. Fru Hansen hadde ikke hatt folk til å ta vare på seg når hun ble syk, og ikke hadde hun hatt råd til medisiner heller, for velferdsstaten ville ikke eksistert uten ingeniørene som bygde Nordsjøen. Vi ville ikke hatt sosialarbeidere som kunne jobbe i omsorgsyrker, for ingen ville blitt gjeldslaver for å pleie andre. Lille Petter og Anne hadde ikke hatt mulighet til å gå på skole, fordi pedagoger hadde blitt mangelvare, noe det faktisk er allerede. Er dette et samfunn vi skal trakte etter?

Dette er selvfølgelig satt på spissen. Landet ville ikke nødvendigvis blitt ødelagt selv om man begynte å ta penger for høyere utdanning. Men man må allikevel stille seg spørsmålet; hvis utdanning blir enda dyrere, ville man fremdeles velge ut fra lyst og samfunnsengasjement, eller ville det økonomiske perspektivet fått større innflytelse? Er det samfunnet eller individet som skal betale for fellesskapets behov? Man kan argumentere for at det er riktig at individet selv skal betale for en tjeneste vedkommende velger å benytte seg av, men dette ville ikke gagnet velferdssamfunnet Norge. NAV er en fellesoppgave for samfunnet, og vi krever ikke brukerbetaling dersom man har behov for hjelp. Det koster å utdanne lærere, helsearbeidere, ingeniører og andre yrkesgrupper, men samfunnet får til gjengjeld enda mer igjen.

Det er nemlig slik at utdanningen i Norge i dag finansieres todelt – av samfunnet gjennom skatter og av enkeltpersonen selv. Samfunnet betaler for personer som tar utdanninger som er samfunnsnyttige, men som har liten økonomisk gevinst for personer som tar den. Individet selv betaler over sin egen skatteseddel, hvis personen tar en utdanning som gir stor økonomisk gevinst.  Det er også slik at studenter allerede i dag betaler mye for utdanningen sin.  Det er vanlig å ha studielån på over 300 000 kroner etter å ha tatt høyere grads studier i Norge. Sammenligner man med yrker som ikke krever høyere utdanning, vil det for mange økonomisk sett ikke lønne seg å ta høyere utdanning før langt ut i livets skumring. Dette er allikevel et system som fungerer, og som har gjort Norge til et vidunderlig land å leve i. Som det heter i Las Vegas; ”never change a winning hand”. Hvorfor er det gunstig for befolkningen generelt å bevare gratisprinsippet i dets nåværende form?

Vi vet fortsatt ikke hva Norge skal leve av den dagen oljen tar slutt, og dette spørsmålet blir stadig mer presserende. For å finne svar må vi ha gode forskere som lever og ånder for sine interessefelt. Vi må bli et land som satser på høyteknologi, forskning og utdanning. Vi må være et foregangsland innen innovasjon og velferdsutvikling. Vi må rett og slett tenke nytt. For å kunne opprettholde og utvikle disse områdene må vi ikke bare holde den nåværende utdanningskvaliteten ved like, men styrke denne. Dette vil ikke kunne la seg gjøre ved innføring av skolepenger i norsk høyere utdanning. Vi vet fra før at god utdanningskvalitet skapes ved hjelp av sterke fagkretser, god utdanningspolitikk og engasjerte akademikere. Utdanningskvalitet skapes ikke av betalingsdyktige studenter. Det vil skade akademia dersom studenter blir omdefinert fra aktive deltagere i det akademiske fellesskapet til konsumenter. En videre konsekvens av skolepenger vil være redusert fokus på en bred utdanningsportefølje som dekker alle samfunnsbehov.

Lik rett til høyere utdanning er en hjørnestein i det norske velferdssamfunnet, og dermed statens ansvar å finansiere. Gratisprinsippet har ført til at ungdom uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn har kunnet søke seg til høyere utdanning og bruke sine evner og interesser. Dette har vært sentralt for å skape og opprettholde dagens velferdsstat. Nå er det imidlertid krefter som trekker denne tankegangen i tvil, og ønsker å innføre egenbetaling ved norske utdanningsinstitusjoner. Man kan spørre seg selv om dette utelukkende vil ramme studenter, eller samfunnet som helhet. Norsk studentorganisasjon (NSO) mener at en svekkelse av gratisprinsippet vil true mangfoldet i norsk utdanning, og føre til større vekt på økonomiske incentiver ved valg av studieretning. Dette vil videre føre til at mange yrker der omsorg og samfunnsutvikling står i fokus, vil bli nedprioritert til fordel for yrker der økonomisk gevinst er hovedmotivasjon. Dette vil være en skremmende utvikling for velferdsstaten i Norge.

Det må være myndighetens mål, i et bredt perspektiv, å sørge for at alle landets innbyggere, uansett ferdigheter og økonomi, får utnyttet sitt potensial til det fulle. Dette kan bare oppnås ved å sørge for at utdanningssystemet er gratis og tilgjengelig for alle. Som Benjamin Franklin uttrykte det: ”Det eneste som er dyrere enn utdanning er uvitenhet”.

Ottar Brox uttaler til NRK den 15.08 at for mange tar høyere utdanning i Norge og at det ikke burde være et mål i seg selv at flest mulig skal ta høyere utdanning. Vi kan ikke alle bli professorer og forskere, men høyere utdanning ivaretar mange nødvendige samfunnsbehov, også de som i dag har skrikende mangel på kompetanse. Norge trenger flere lærere, sykepleiere og ingeniører. Norsk Studentorganisasjon (NSO) mener at flere studenter ikke skal gå på bekostning av utdanningskvaliteten, og at bevilgningene derfor må økes,. En bred rekruttering av studenter sikrer mangfold i akademia og i samfunnet.Dersom færre skal studere, betyr det smalere rekruttering fra de som allerede tilhører samfunnets øverste sjikt. Alternativet til høyere utdanning for alle er et samfunn der Norge går mot strømmen. Et samfunn basert på primær- og sekundærnæringer, og et samfunn der man tilstreber den samfunnsstruktur lik den på 50-tallet. Er det dit Brox vil?

NSO mener Brox bommer. Norge har alle forutsetninger for å bli en kunnskapsnasjon som kan bli ledende innenfor mange høyteknologiske og andre etterspurte felt. For å kunne bli det, og dermed ha flere bein å stå på når dagens råvarefokuserte industri ikke lenger er levedyktig, må man satse på høyere utdanning. Norge vil aldri kunne konkurrere med den nye verden når det gjelder storskala industrielle virksomheter, til det er vi for få, og landet vårt har for mange logistiske utfordringer. Det vil rett og slett ikke lønne seg. For å kunne drive god utvikling av samfunn, kunnskap og forskning må vi ikke bare opprettholde dagens studentvekst, men øke den. La kunnskapsbølgen skylle over landet! Det er nemlig essensielt for å opprettholde velferden og videreutvikle Norge. Allerede i dag ligger vi et godt stykke bak mange andre europeiske nasjoner. Den europeiske studentorganisasjonen har eksempelvis uttalt at målet burde vært femti prosent for at europeiske land skal kunne kalle seg kunnskapsøkonomier. Beregninger tyder på at Norge i 2020 vil ligge på i overkant av 30 prosent. Da er det betenkelig at vi som kaller oss en kunnskapsnasjon skal ønske å redusere andelen med høyere utdanning når vi ikke er i nærheten av EUs mål om 40 prosent innen 2020. Vi kan ikke være fornøyd med å være blant de dårlige i klassen.

Istedenfor å fokusere på den falske forventningen om at alle må ha mastergrad, burde man heller kikke på konkrete måter å styrke bachelorgraden på. Det er jo tross alt her Brox mener problemet ligger.  Brox velger derimot i sine uttalelser å skyte med alt for grovt hagl, og dermed unngå det viktigste spørsmålet. Som Thomas Hylland Eriksen sier i Teknisk Ukeblad, vil et nødvendig fokus være på de profesjonsrettede bachelorgradene som i stor grad i dag ikke nyter like stor respekt i arbeidslivet som en mastergrad gjør. Hvordan gjør vi da en bachelor mer spiselig for arbeidsgivere? Det må tydeliggjøres at bachelorgrader ofte er mer rettet mot faktiske oppgaver man får i arbeidslivet, og bachelorstudenter må involveres mer i forskning og utvikling. Kanskje Brox kan svare på hvordan vi kan gjøre dette, fremfor å kritisere noe som ikke er et problem.. NSO vil ha mer praksis inn i akademia, noe som ikke bare vil styrke bachelorgraden, men også forberede både studenter og arbeidsliv på en fremtid som ennå er uviss.

Om høyere utdanning ikke skal være tilgjengelig for alle som ønsker det, står vi foran et nytt klasseskille i Norge, innført av den eliten som allerede har nytt godt av retten til høyere utdanning. Man kan jo spørre seg hvordan en professor i sosiologi kan argumentere for å nekte mennesker den selvrealiseringen utdanning faktisk er. Vil ikke et samfunn med selvrealiserte personer være nyttig for samfunnet som helhet? Vårt samfunn og våre interaksjoner med hverandre har skapt et massivt tre av kunnskap, verdier og utvikling, og det er utdanning som gir enkeltmennesket stigen som er nødvendig for å høste fruktene av dette treet.

Situasjonen i dag er nemlig totalt annerledes. På kveldene nå har ikke studenter akademiske debatter og gode prosesser, de selger pølser på Narvesen eller klær på Cubus, noe SSB også bekrefter. Misforstå meg rett, det er viktige oppgaver dette også, men man har all grunn til å spørre seg selv om dette tilfører samfunnet like mye som en engasjert student som tar sine studiepoeng på normert tid. For at dette skal være mulig, må man få et løft i studiefinansieringen her til lands, noe som ikke nødvendigvis vil medføre høye kostnader for staten, kanskje heller tvert imot, noe Tord Lien (FrP) påpeker i sin blogg 07.07.11. Man kan selvfølgelig ta de enkle regnestykkene som gjelder tilbakeføring i form av skatt senere i livet, noe som alene helt klart vil dekke den minimale utgiften dette vil være. Hva det vil spare i andre sektorer enn utdanningssektoren, som for eksempel i helsesektoren, der kvalifiserte sykepleiere er et presserende problem tør jeg ikke engang begynne å spekulere i.

Det ironiske og triste her er jo at heltidsstudenten er et vedtatt mål fra et samlet Storting, og Soria Moria 1 og 2 nevner det som en viktig satsning. Det at statssekretær Kyrre Lekve (SV) da i Klassekampen 07.07.11 konkluderer med at manglende rutine hos studenter i arbeidslivet er en av hovedgrunnene til dagens situasjon, er i beste fall grov ansvarsfraskrivelse. Videre går Hadia Tajik (Ap) i samme artikkel ut og regelrett knuser den drøm studentene har om de nødvendige 11 måneders studiestøtte. Studentenes skatteinntekter alene dekker både den ellevte måneden og kostnadene forbundet med de ti foregående.

Så hør på oss studenter, valget er ikke et vanskelig et. Veien å gå er slettes ikke en bratt eller farlig en, og ikke kryr det av landeveisrøvere heller, noe den nåværende stien gjør. Hjelp oss å gjøre samfunnet bedre, det er oss dere må stole på når dere blir gamle.